Fyrsetting

Tekst av Erik Engebretsen

Fyrsetting er en brytningsteknikk som består i oppvarming av fjellet med bål. Oppvarmingen får fjellet til å miste fasthet, det sprekker opp og mørnes. Større og mindre stykker skaller av, ofte i form av tynne flak. Løsnet fjell kan brytes med håndredskaper.

 

Til hjelp for å bryte ned fjell som løsnet under fyrsettingen, men ikke falt ned, ble det brukt noen enkle redskaper. Det kunne brukes brekkstang – av helt jern – eller et spesialredskap kalt stikkjern, som var montert på et treskaft og dermed fikk større rekkevidde.

 

Ortfeisel var en hammer, tyngre enn en vanlig håndfeisel, og med en spiss og en flat bane. Som navnet tilsier, ble den brukt i orter, de drifter som var særlig egnet for fyrsetting. Med ortfeiselen banket fyrhaueren av løst fjell fra skrammen.

 

På Kongsberg het det å klappe av (etter tysk abklopfen). Kilhakke ble også brukt til å brekke og hakke løs oppsprukket fjell ved fyrsetting, og ble likesom brekkstang og ortfeisel brukt både ved kaldkiling og «varmkiling» etter fyrsetting. Hammer og bergsjern kunne også brukes.

Fyrsetting egnet seg godt for det harde fjellet på Kongsberg. Det var vanskelig å hogge løs for hånd, men sprakk lett opp for fyr. Fyrsetting ble brukt fra begynnelsen helt til 1890.

Fyrsetting ble først brukt i alle slags drifter, også til å bryte seg nedover. Fra 1733 ble fyrsetting kun brukt til vannrette drifter. Når det fantes sølv der fyren skulle settes, ble sølvåren beskyttet med leire.

Setteveden var som regel en meter lang. Helst skulle den være av gran, men furu ble også brukt. Inndriften kunne variere fra 1–3 meter i måneden.

 

Røyken fra fyrsettingen skapte store problemer. Det var nødvendig med god ventilasjon. Mange arbeidere døde i stank, gass dannet av fyrsetting. En inskripsjon kalt «Dødsannonsen» ble innhogd i Underbergstollen til minne om en slik ulykke.

 

Etter omkring 200 meter måtte det drives egne luftesjakter opp til dagen, kalt lichtloch. I den lange Christian 7.s stoll ble den såkalte takhjellen innført i 1844. Takhjellen var en hvelving i stollen. Den skapte et skille mellom en nedre avdeling med friskluft, hvor arbeidet og trafikken foregikk, og en øvre avdeling hvor røyken trakk ut. Takhjellen ble først bygd av tre, siden også av murstein. Nå kunne en oppnå inndrift på opptil 7 meter i måneden.

Enkelte sjakter ble også delt i to. Røyken kunne da gå opp mot dagen på den ene siden, mens den andre siden kunne brukes til stiger og annet.

Å arbeide som fyrhauer må ha vært et forferdelig yrke. Her er hva berglege Henrik Rosted skriver om hvordan man anlegger en stoll:

 

En saadan Stoll bearbeides på denne Maade: for at gjøre Steenmassen løs og skjør anlægges et stærkt Fyr eller Baal; saasnart dette til Grunden er udbrændt, maa Arbeideren med en dertil indrettet hakke løsrive den gloende Steen, medens den endnu er sprød. – Det er næsten utroelig hvad en saadan Arbeider maa udstaae af Hede i et saa snevert Rum, og hvor Luften er saa fortyndet, at han neppe kan respirere. Han maa desaarsag af og til gaae ud for at drage friere Aande; og naar han saaledes kommer ud, drypper han af Sveed, og ser ud som et Menneske, der nylig var taget op af Vandet. – I denne Forfatning, hvor han tillige er ganske nøgen, paa Beenklæderne nær, iler han som oftest til et Vand for at slukke sin brændende Tørst.

 

Kilder: Bjørn Ivar Berg: «Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623–1914», Henrik Rosted: «Forsøg til en medicinsk Topographie over Bergstaden Kongsberg».

 

  Array
(
    [0] => WP_Term Object
        (
            [term_id] => 82
            [name] => Footer menu
            [slug] => footer-menu
            [term_group] => 0
            [term_taxonomy_id] => 82
            [taxonomy] => nav_menu
            [description] => 
            [parent] => 0
            [count] => 9
            [filter] => raw
        )

    [1] => WP_Term Object
        (
            [term_id] => 10
            [name] => Left menu
            [slug] => left-menu
            [term_group] => 0
            [term_taxonomy_id] => 10
            [taxonomy] => nav_menu
            [description] => 
            [parent] => 0
            [count] => 2
            [filter] => raw
        )

    [2] => WP_Term Object
        (
            [term_id] => 10
            [name] => Left menu
            [slug] => left-menu
            [term_group] => 0
            [term_taxonomy_id] => 10
            [taxonomy] => nav_menu
            [description] => 
            [parent] => 0
            [count] => 2
            [filter] => raw
        )

    [3] => WP_Term Object
        (
            [term_id] => 8
            [name] => Main menu
            [slug] => main-menu
            [term_group] => 0
            [term_taxonomy_id] => 8
            [taxonomy] => nav_menu
            [description] => 
            [parent] => 0
            [count] => 51
            [filter] => raw
        )

    [4] => WP_Term Object
        (
            [term_id] => 8
            [name] => Main menu
            [slug] => main-menu
            [term_group] => 0
            [term_taxonomy_id] => 8
            [taxonomy] => nav_menu
            [description] => 
            [parent] => 0
            [count] => 51
            [filter] => raw
        )

    [5] => WP_Term Object
        (
            [term_id] => 83
            [name] => Social menu
            [slug] => social-menu
            [term_group] => 0
            [term_taxonomy_id] => 83
            [taxonomy] => nav_menu
            [description] => 
            [parent] => 0
            [count] => 5
            [filter] => raw
        )

)